24. august fordømte journalistforeningen i Chile de nasjonale medienes øredøvende stillhet omkring situasjonen til de fengslede urfolkslederne og -aktivistene som nå sultestreiker i åttende uke. Symptomatisk nok ble ikke pressemeldingen publisert i noen av landets store aviser.
32 mapuche-indianere mistenkte for jordokkupasjon og ildspåsetting har sultestreiket i 57 dager, i protest mot at den chilenske staten stempler og rettsforfølger dem som ”terrorister”. Deres medisinske tilstand er allerede alvorlig - de har mistet opptil 18 kilo hver. Den såkalte ”antiterrorloven”, som Pinochet-diktaturet i sin tid innførte for å undertrykke politisk motstand, blir i dagens Chile benyttet helt i tråd med sin intensjon: for å hindre landets resterende urbefolkning i å fremme krav om råderett over egen jord og fremtid.
Gjennom den bevisst diffuse ”antiterrorloven” etterlot Pinochet seg et mektig verktøy som tillater myndighetene å holde folk innesperret i inntil to år uten å presentere anklager; som gir anledning til å benytte anonyme vitnesbyrd; som begrenser forsvarernes tilgang til bevismateriale, og som automatisk fordobler straffeutmålingene.
De siste ti årene er denne loven til stadighet blitt brukt mot mapuche-indianerne, noe daværende president Michelle Bachelet i fjor foran FNs menneskerettighetsråd, benektet at var misbruk. Man har også sett reaksjoner i EU og fra menneskerettighetsorganisasjoner, men uten at dette har skapt de helt store overskriftene i internasjonal presse. Det bemerkelsesverdige er likevel at temaet er så godt som fraværende også i chilenske aviser.
I den chilenske journalistforeningens pressemelding – sitert av blant annet BBC, men elegant forbigått av nasjonal presse – pekes det på at dette temaet fortjener dekning, men at selv om ”journalister kan påvirke og foreslå nyhetstemaer, ligger beslutningene hos ledelsen, og til syvende og sist hos medieeierne”. Mye kan tyde på at eierne av disse mediehusene er mer lojale overfor myndigheter og næringsinteresser enn pressefaglige vurderinger.
Dagen før pressemeldingen ble publisert hadde en gruppe mapuche-indianere på symbolsk vis okkupert en radiostasjon i hovedstaden for å kreve oppmerksomhet om sine streikende brødre. ”Vi etterspør retten til å ytre oss” sa en av urfolksrepresentantene til det spanske nyhetsbyrået EFE. De chilenske redaksjonene fant ikke denne hendelsen nyhetsverdig. På samme vis, samme uke, ble en fredelig demonstasjon i solidaritet med de samme sultende mapuchene møtt med tåregass og massearrestasjoner fra det militariserte chilenske politiet – uten at noen av de nasjonale avisene fant det bryet verdt å høre med en av de over hundre arresterte hva saken gjaldt.
Det er nå gått to år siden Chile omsider ratifiserte FNs urfolkskonvensjon nummer 169 som blant annet skulle garantere urfolkenes rett til selvbestemmelse og konsultasjon. Når FNs representanter i forrige uke var på besøk i Chile for å gjennomgå implementeringen av denne konvensjonen, kom det ikke som noen stor overraskelse at chilenske myndigheter ennå ikke hadde tatt seg tid til å sette seg ned med urfolkslederne i landet – og ei heller at det ikke skapte særlig oppstyr i mediene.
Undertegnede er kun på besøk i Chile, men som besøkende legger man også merke til ting som andre ikke lenger ser eller er blitt for vant til. Nesten 4 prosent av befolkningen her er mapuche. Det slår meg at etter nesten en måned med intens avislesning og tv-titting har jeg ikke sett eller hørt verken dem eller deres syn på konflikten med storsamfunnet, annet i rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner på nett.
De 32 mapuchene som nå er i ferd med å sulte seg i hjel forsøker å gjøre noe med dette og sette situasjonen på dagsorden for demokratisk debatt. Men mens sultestreiken nærmer seg et logisk klimaks, har mediene imidlertid funnet det for godt å stikke hodet i sanden, og der har de til alt hell funnet 33 gruvearbeidere som har vært innesperret 700 meter under jorda i over 4 uker, etter et ras i gruven San José nord i Chile.
Dette vil ikke si at mediene her analyserer den svake arbeidsloven i Chile, for mens til og med norske Aftenposten har fått med seg at gruvearbeiderne ikke ”får lønn mens de sitter innesperret” er ikke det noe tema her. Det foregår ingen ordentlig debatt i de store chilenske mediene om hvorfor denne gamle gruven ble gjenåpnet på tross av at den ikke oppfylte elementære sikkerhetskrav. Avisene viste lite interesse da det ble klart at ventilasjonskanalene som kunne fungert som nødutganger var åpne flere dager etter raset men at arbeiderne ikke hadde kommet ut gjennom disse fordi det manglet stiger.
Alle i Chile vet derimot at gruvearbeiderne langt nede i de mørke gruvegangene (i likhet med mapuchene) har gått ned i vekt. Man kan daglig lese om hvor mye kjeks, suppe og vann de har fått; avisene trykker brevene arbeiderne skiver til sine kjære der oppe, og svarene fra de der oppe likeså. Vi får høre om ham som leder gruppen, om hans medfødte lederstil og daglige rutiner og det hele nærmer seg et vassekte reality show når chilensk tv nå har begynt å vise 45 minutter lange snutter om livet under jorden og gruppedynamikken blant ”de 33”.
De første 17 dagene etter raset var det høyst uklart om gruvearbeiderne var i live, og kameraene fokuserte på arbeidernes familier som ventet ved gruven, på gruveministeren, og på presidenten Sebastián Piñera som lovet ”å gjøre alt menneskelig mulig for å redde de 33”. Når en av boresondene omsider traff gruvegangen og til alles overraskelse fant de savnede arbeiderne i live, utviste mediene imponerende selvdisiplin da de ventet med å informere publikum og pårørende til president Sebastian Piñera hadde rukket å fly opp for med stor innlevelse å lese høyt foran nasjonale og internasjonale kameraer og mikrofoner den håndskrevne beskjeden fra dem der nede at ”det går bra med alle 33”.
Gruvetragedien har blitt en politisk gullgruve for myndighetene i Chile (Piñeras oppslutting er opp med 10% siden arbeiderne ble funnet i live), og lojale medier som konsekvent har unngått sensitive emner om urfolkenes situasjon har her funnet en kilde til allmenn avsporing som garantert ikke blir tom før alle 33 er reddet opp fra dypet. Det anslås at de i beste fall vil være ute til jul. Det er imidlertid ikke sikkert at de 32 mapuchene vil være med oss like lenge.